Jeg har lekt litt med tanken på å gjøre noe helt nytt i det siste. Bli prest... det ville i det minste vært noe uventet fra denne kanten.
Tanken slo rot i meg da vi var i Dublin på klassetur. Den første dagen da vi var ute å gikk, gikk vi forbi en uteligger. Trist syn... Jeg syntes synd på ham, og det var det en til som gjorde. Det kom en mann bort med en pose med mat og vann og la det under teppe ved hodet til stakkaren som lå og sov. Denne opplevelsen gjorde liksom noe mer enn bare å gli bak i hukommelsen og bli et vagt minne.
Jeg skal ikke si at dette ga meg en større tro på Gud og Jesus, men det ga meg en større tro på mennesker. Hver dag ser man på tv skudd, bomber og naturkatastrofer. Det er jo helt forferdelig! Da er det så enkelt som et menneske av mange milliarder å føle seg liten og uten mening. Når man ser på det store bildet, er det et lite fåtall av oss som vil bli husket noen hundre år fra nå. Dette er årsaken til at jeg vil bli prest. Jeg er ikke så ivrig på å bli husket om tre hundre år, jeg lever ikke da likevel. Jeg vil heller leve nå og bety noe for andre, som venn, familie og ikke minst som medmenneske.
Da jeg stod på torget under 17. mai og hørte på talen hørte jeg noe som var så vakkert. "...så når du ser på flagget, gi det et smil." Vakker tanke. Å gi flagget et smil, om du ikke kan gi det til de som trenger det. På den måten kan du gi smilet ditt videre via det vakre flagget vårt. Okay, jeg skal ikke bli så altfor nasjonalromantisk nå. Det har jeg jo trossalt ikke tid til, jeg skal jo sitte med eksamen...
Men, jeg mener det norske flagget står for medmenneskelighet. Troen på at det norske folk og den kulturen som vi lever i ikke er ekskluderende, men heller inkluderende og tar hånd om de som trenger det. Som den uteliggeren i Dublin.

Kan vel uansett være noe å tenke over. Så neste gang du er ute, gi et smil til noen som ser i bakken. Det betyr mer enn du tror. Til da får alle et smil fra meg :)