Da har jeg nettopp vært på siste korpsøvelse i Levanger Musikkforening. Det ble da en pangavslutning med prøvespill for ny dirigent. Det var egentlig ganske spesielt, for det var en del nye mennesker der som jeg aldri har sett før.
Da vi satt og spilte la jeg litt ekstra merke til han som satt ved siden av meg. Han heter Knut, er 84 år og spiller alle saxofoner som mennesket har kommet på å lage. Han er utrolig sprek, samt at han er alltid blid. Det er så godt med sånne mennesker. Ikke nødvendigvis bare gamle mennesker, men mennesker generelt.
Mormor er litt sånn. Mormor er kul! Når hun og mamma drar på kleshandel, har de faste steder som de drar for å se etter klær. Når de kommer inn på kjøpesenteret tar låner de en rullestol slik at hun slipper å bli så fort sliten. Mormor er egentlig ganske sta når det gjelder å handle klær. Om det er noe hun ikke liker fnyser hun og sier "Men derre e jo sånn gammeldame-klea". Dama er jo over 80 år. Hihi.
Nå sitter jeg da med en kjærlighet på pinne som jeg helt uventet fikk av Bianca. Det var snilt. Da ble kvelden litt ekstra lysere. Takk!

En hvit fjær

Da jeg var konfirmant var vi på et årlig seminar som de har for årets konfirmanter. Dette er et seminar om alkoholisme og hvordan det går ut over barn. Den faste forfatteren i denne sammenhengen er Paal-André Grinderud. Joda, det er lenge siden jeg var konfirmant, men jeg kjøpte en bok denne kvelden "en magentaturkis himmel", og for ikke lenge siden var jeg hjemme og så denne boka stå så helt fredelig i bokhylla. Da kom jeg på noe han hadde skrevet i denne boka om hvite fjær. Her skrev han om hvite fjær som han så rundt i hele verden, og tok dette som et tegn om at han ikke var alene i verden eller noe sånn.
For et par dager siden så jeg en sånn hvit fjær. Da ble jeg egentlig ganske glad, for jeg kom på at jeg skal jo til Vinstra å besøke Ingvild snart. Jeg skal faktisk innom på Hamar å hilse på Lena og Ida også. Det blir kos; jeg gleder meg skikkelig.
Jeg vil egnetlig skrive et brev til Paal-André Grinderud. Skrive et brev og legge med en hvit fjær, for han er jo ikke alene...

Jeg har lekt litt med tanken på å gjøre noe helt nytt i det siste. Bli prest... det ville i det minste vært noe uventet fra denne kanten.
Tanken slo rot i meg da vi var i Dublin på klassetur. Den første dagen da vi var ute å gikk, gikk vi forbi en uteligger. Trist syn... Jeg syntes synd på ham, og det var det en til som gjorde. Det kom en mann bort med en pose med mat og vann og la det under teppe ved hodet til stakkaren som lå og sov. Denne opplevelsen gjorde liksom noe mer enn bare å gli bak i hukommelsen og bli et vagt minne.
Jeg skal ikke si at dette ga meg en større tro på Gud og Jesus, men det ga meg en større tro på mennesker. Hver dag ser man på tv skudd, bomber og naturkatastrofer. Det er jo helt forferdelig! Da er det så enkelt som et menneske av mange milliarder å føle seg liten og uten mening. Når man ser på det store bildet, er det et lite fåtall av oss som vil bli husket noen hundre år fra nå. Dette er årsaken til at jeg vil bli prest. Jeg er ikke så ivrig på å bli husket om tre hundre år, jeg lever ikke da likevel. Jeg vil heller leve nå og bety noe for andre, som venn, familie og ikke minst som medmenneske.
Da jeg stod på torget under 17. mai og hørte på talen hørte jeg noe som var så vakkert. "...så når du ser på flagget, gi det et smil." Vakker tanke. Å gi flagget et smil, om du ikke kan gi det til de som trenger det. På den måten kan du gi smilet ditt videre via det vakre flagget vårt. Okay, jeg skal ikke bli så altfor nasjonalromantisk nå. Det har jeg jo trossalt ikke tid til, jeg skal jo sitte med eksamen...
Men, jeg mener det norske flagget står for medmenneskelighet. Troen på at det norske folk og den kulturen som vi lever i ikke er ekskluderende, men heller inkluderende og tar hånd om de som trenger det. Som den uteliggeren i Dublin.

Kan vel uansett være noe å tenke over. Så neste gang du er ute, gi et smil til noen som ser i bakken. Det betyr mer enn du tror. Til da får alle et smil fra meg :)

Eksamens tid

Da var det kommet til den skrekkelige tiden på året. Den tiden som alle studenter ser på med avsky... Eksamens perioden.
I år så begynner skrekken med bi-instrument eksamen. Spennende. Kan jo egentlig ikke å spille eksamen, så dette kan bli veldig interressant. Den jeg gruer meg mest til er vel egentlig ped-eksamen den 2. juni. Skoleeksamen på 6 timer hvor man skal sitte å lese bøker for å finne noe man kan klusse ned på et skummelt gul-hvitt papir med tre opplag.
Uff. Eksamen, ass. Roten til allt vondt. Sitter sikkert noen i administrasjonen som har det skikkelig gøy med å bestemme hvem som skal ha eksamen når. Koser seg med å se de fryktfulle utrykkene som kommer til overflaten i akkurat denne perioden. Tror kanskje det hadde blitt et godt selgende produkt om man laget et "ut i naturen"- program om studenter og deres liv. Eller kanskje newton. litt sånn etter-skoletid-spesial, selv om newton ikke er det samme etter at programlederen fikk fingre.

Neida. Skal vel klare meg gjennom denne perioden også. Tror nok kanskje jeg skal sette av en helg når det står på som mest og kanskje reise en tur. Muligens til Lillehammer og Hamar, og besøke Ingvild og Lena?