Lørdag 7. februar

Tok taxi - for første gang på Cuba - til Meliá Cohiba for å finne trådløst internett. Strømuttak kan være ganske vanskelig å finne på Cuba, så vi sleit med å finne strøm til sultne datamaskiner. Vi fikk gjort det vi satte oss som mål og gjøre, og fikk sendt mail til bekymrede foreldre og kjærester. Etterpå gikk vi ut for å finne et passende sted å innta lunsj. Dette ble da lagt til en nærliggende restaurant som vi allerede visste av fra fredagslunsjen.
Når man har et stramt program hele dagen, selv om det ikke er så bredt, tar det masse energi å skulle finne frem i en ny by og en ny kultur.
Det er mye spennende å se på Cuba, og det er også mye fremmed som vises bedre nå som vi begynner å kjenne oss litt igjen i gatene av Havanna. Det er stor forskjell på de som har mye og de som ikke har noenting, selv om dette er et strengt kommunistisk land hvor alle skal ”gi etter evne og få etter behov”. Det er for eksempel stor forskjell på de som jobber med turisme og de som jobber statlig. Det er to forskjellige pengeenheter på Cuba, CUC (Peso Compatibles) og Moneo National. De som jobbe med turister blir ofte betalt i CUC (det går en CUC på 24 MN). Disse pengene blir da sett på som synonymt med rikdom og luksus, noe som det er lite av på Cuba.
Cuba er et veldig politisk land og flere steder kan man se politiske plakater og utsasgn, spesielt nå som det er 50 år siden revolusjonen. Likevel er det 200 politiske fanger på Cuba, som rett og slett er fengslet for å være uenig med staten. Alt på Cuba blir overvåket av staten, og det er mye som er vanskelig for cubanere i forhold til politikk.

I gatene på Havanna kan man se en del plakater om ”de fem”. Dette er politiske fanger som sitter dømt i USA. Disse er dømt for spionasje på det amerikanske militærsystemet. De har blitt dømt med usedvanelig strenge straffer, og noen av dem sitter inne på livstid.
På disse plakatene står det noe som ”Frigjør våre helter”. Om dette er nasjonal medfølelse eller rett og slett bare propaganda er ikke godt å si.

På kvelden var vi på jazzkonsert på La Zorra (som jeg, frem til jeg hadde lært navnet, kalte Zorro-klubben). Det var en konsert med en kjent cubansk trompetist med band. De gikk på scenen i 11-tiden (ca 10 på cubansk tid. Cubanere har det ikke travelt med noe!). Det var en veldig bra konsert, men litt for turist-ish i forhold til det som vi er på jakt etter. Vi dro sammen med tvillingene, noe som viste seg var et godt valg, da de tydeligvis er ganske kjent med det lokale samfunnet i forhold til det vi vil se.

Søndag 8. februar

Oppmøte klokka halv 10 for tur til stranda. Solen skinte og det var varmt i været, til og med tvillingene syntes det var varmt nok til ikke å gå i ullgenser…
Vi satte oss inn i den ”lille gule” og sjåføren Ramón kjørte oss langs små veier opp og ned og langt frem, til vi kom til det punktet vi kunne se havet igjen. Der var det egentlig idyll med stor I. Solstoler i lange rekker, små palmehytter, hvit sandstrand og blått hav med store bølger, og en horisont som bare fortsatte så langt øyet kunne se. Det eneste en nordmann kan klage på i en sånn situasjon var vinden. Det blåste så fælt at vi faktisk ikke kunne sitte stille uten å få små sandkorn rett mot oss. Vi ble ikke lenge, men det var fint å se hvor vi eventuelt kan ta turen en varm fridag.
Da vinden ble for mye for oss, bestemte vi oss for å dra til en lokal park i stedet. Parque Lenin. Dette var da en kombinert fornøyelsespark og grønne gressplener som familier satt og koste seg på. Ramón parkerte bilen og vi bestemte oss for å gå mot grillukta som glimtet fra det fjerne. Jeg og Marte ble enige om at det kunne faktisk minne sterkt om 17. mai.
Vi fant oss litt skygge under et tre midt blant cubanske familier. Alle ble sultne av den fantastiske lukta, så vi bestemte oss for å kjøpe mat. Etter lang kø som tok veeeeeldig lang tid, fikk alle en liten pappkartong med mat i, som vi hadde betalt litt under 15 kroner for. Og for en mat! Det var skikkelig godt, og til den prisen var det virkelig verdt det.
I parken var det tydelig familiedag. Hesteridning, små motorsykler og små elektriske biler suste rundt oss der vi satt og slikket litt sol.
Etter en god stund fikk vi tilbudet om å dra innom botanisk hage på tur hjem til Casa-ene. Det var skikkelig gøy! Vi hadde en guide som var helt merkelig. Han så veldig cubansk ut, men oppførte seg som om han gikk på moropulver, for å si det sånn…. Men han gjorde hagen, som inneholdt stort sett bare trær som så helt likedan ut, til å bli en morsom opplevelse.

Etter en travel liten uke, var alle klare for en stille kveld, så vi dro til restauranten over gata og inntok et bedre måltid der.

Mandag 9. februar

I dag var første dag med skole på senteret. Vi satte oss inn i ”den lille gule” klokka halv 9 etter frokosten som består av hardt brød med smør og syltetøy og kaffe.

Da vi kom til senteret ble vi møtt av Jorge og kona, som var veldig klar på at om det var noe vi ville ha, så var det bare å spørre. Ikke verst når man tenker at alle vi har møtt har samme innstilling… Cuba er bedre enn Norge med tanke på det.
Vi hadde en liten gjennomgang av timeplanen og semesterplanen sammen med Grete samt en liten spansk leksjon med bøyning av verb. Gøy! Det har jeg ikke tenkt på siden videregående. Føler på meg at interessen kanskje kommer til å være litt større denne gangen, samt innsatsviljen.