Fredag 13. februar

Vi dro på stranda og det var godt og varmt for å si det sånn. Det var rundt en 30 grader da vi befant oss i taxi til Santa Maria del Mar. Det var jeg, Andrea og Marthe. Cindy var hjemme da hun skulle lese skolearbeid og lignende, og Mari og Ida kunne ikke være med fordi de ikke hadde penger, og fordi Ida har slitt (veldig) med hjemlengsel.
Det var skikkelig godt å komme til stranda og få litt sol på kroppen. Jeg er ikke akkurat brun av meg, men med et par-tre flere slike turer til stranda, skal du se jeg kommer hjem godt grilla!

Lørdag 14. februar

Vi dro ganske tidlig for å få med oss den internasjonale bokmessa som foregår i Havanna i disse tider. Det var noe for seg selv. Vi møtte tvillingene utenfor huset, og ble med de og tok den cubanske bussen… Der var det kø nok til at en nordmann uten tålmodighet kan bli svimmel av mindre. Det var køer overalt. Flere kilometer. Det var også den varmeste dagen vi har opplevd så langt på Cuba, og jeg ble, så klart, solbrent. Inne på selve festningen var det så mye folk at det ikke gikk an å stoppe opp. Man måtte bare gå med strømmen, og det var ikke så mange bøker å snakke om heller. Likevel, det var egentlig en ganske grei dag.
På kvelden skulle vi på jazzkonsert. Det er også jazz festival i Havanna nå. Vi dro til et kultursenter litt utenfor selve sentrum. Konserten bestod av flere band som spilte litt forskjellig musikk. Første innslag var en pianist som var veldig flink. Jeg tror kanskje pianister er noe av det mest fascinerende jeg ser. Måten fingrene bare lever sitt eget liv over tangentene, mens selve personen bare sitter og lytter. Kanskje dette har noe med oppveksten min å gjøre? Jeg har jo tross alt en flink pianist som mor…
Etter dette kom det et band som var en sammenspleising av tre sveitsere og tre cubanere. Det igjen var ganske kult å høre på. Saksofonisten var skikkelig sprø. Han tok helt av! Det var så gøy.
Så… kom Havanna saxtett. DE VAR KULE!! Det var en sopran/alt, tenor, baryton (!), alt og perkusjon. De spilte skikkelig kule versjoner av standardlåter som Caravan og Summertime. De var også skikkelig tilstede på scenen. De dansa! Det var SÅÅÅÅ gøy!!
Nedtur… det kom et band med columbiansk fløyte. Det minnet meg for kraftig om panfløyte til at jeg kunne ta det seriøst. De hadde til og med på seg hatter… Jeg synes egentlig det var flaut med tanke på hvem som hadde spilt før.
Etter konserten gikk jeg, Cindy, Andrea, tvillingene, mannen til Taimí og noen venner av dem til en konsert som var ganske like ved med et kjent cubansk band som visstnok skulle være et av de beste. Da vi kom dit fikk vi beskjed om å gå forbi, vi skjønte ingenting, men vi gjorde som vi fikk beskjed. Vi ble senere forklart at politiet var tilstedet og om de så oss, ville de nok få oss til å betale i CUC, som er ganske mye dyrere enn det vi hadde tenkt oss. Men det ble ordnet opp, og alle vi 11 fikk snike oss inn bakveien med bare tre kjøpte billetter.

Søndag 15. februar

I dag er det akkurat tre måneder til vi er hjemme igjen. Ikke det at jeg har nedtelling, men Cindy var så vennlig å gjorde meg oppmerksom på det.
Vi hadde ingen planer for dagen, så vi tilbrakte den i hagen utenfor Hotell National. Det er utrolig fint der, og store plener full av sol som det fint går an å tilbringe dagene på. Vi traff til og med Trond Giske! Eller ikke jeg da, ettersom jeg hadde sagt meg villig til å passe på sakene som lå spredd utover plenen, men de andre gjorde og han var visst veldig hyggelig. Jeg har jo møtt han før, og det er typisk Trond å være hyggelig. ;P
På kvelden da vi skulle spise middag endte vi opp med å ta den nærmeste restauranten, bare fordi vi ville spare litt. Vi måtte da stå i kø i en og en halv time for å komme inn, og når vi kom inn fikk vi beskjed om at vi måtte betale ekstra for showet. ”okei”, tenkte vi og sa oss villig til å betale det. Vi fikk maten og gledet oss til dette såkalte ”showet”. Vi måtte vente ganske lenge på det. Nesten to timer. Og da det begynte skjønte vi fort at vi hadde havnet på et spansktalende stand-up-show! Jippi! Det var jo akkurat det vi ville… Vi trodde kanskje det skulle komme en sang som vi kunne snike oss ut under, men den gang ei. Vi måtte ty til et musikalsk pausesignal før vi kunne komme oss ut. Vi hadde ikke engang betalt, så vi gikk bort i baren for å betale der. Vi følte oss så dumme der vi stod at vi ikke engang fikk til å spørre om regningen før etter et par forsøk. Skal si de i baren så rart på oss. Kanskje ikke så merkelig det, når det står tre klart utilpasse nordmenn som ikke kan spansk og prøver å rømme fra spansk stand-up for å spare litt på ydmykelsen til neste gang vi eventuelt befinner oss utenfor casa’ens fire trygge vegger.
Men en opplevelse er en opplevelse. Ja, det får man virkelig si!

Mandag 16. februar

Mandager er da fridager for HiNT-gjengen. De andre har didaktikk, som vi allerede er ferdig med, og arrangering og komponering, som vi ikke skal være med på før senere i semesteret. Vi benytter da enhver sjanse til å ikke gjøre noe som helst, utforske Havanna nærmere og oppdatere oss på nettet. Er jo godt å komme seg litt etter spansk stand-up show, og J